(this article is not available in English)
Trygderetten ble opprettet ved en egen lov i 1967, det samme året som folketrygdloven trådte i kraft. Det var et stort behov for mer forsvarlig saksbehandling på trygde- og pensjonsområdet.
Før dette var det knyttet forskjellige klage- og ankeordninger til de forskjellige lovene og dekningene. Mange av disse ordningene hadde store svakheter og avgjørelsene ble sjelden begrunnet.
I Forvaltningskomiteens innstilling i 1958 het det at den beste løsningen kanskje «ville være en felles ankenemnd for alle trygder, med andre ord en slags sosialdomstol som vi allerede kan se konturene av».
Opprettelsen av Trygderetten var først og fremst begrunnet med et ønske om bedre rettssikkerhet. Den nye folketrygdordningen, som samlet de ulike trygdeordningene under én hatt, gjorde det også naturlig med en felles ankeinstans.
Loven har vært endret noen ganger. I 1987 ble lagmannsretten – istedenfor herreds- og byretten –gjort til første overprøvingsinstans i det alminnelige domstolshierarkiet.
Selv om Trygderettens etablering bygget på en domstolstankegang, ble den i praksis organisert etter en nemndsmodell, med et sekretariat (i Trygderetten kalt saksforberedere) som forberedte saken og laget et utkast til vedtak (i Trygderetten kalt kjennelse) som ble lagt frem for nemndsmedlemmene (i Trygderetten kalt rettsmedlemmer) til avgjørelse.
I 1997 ble Trygderettens organisasjon og arbeidsform vesentlig forandret. Ordningen med saksforberedere ble avskaffet, og saksbehandlingen ble gjort betydelig mer domstolsliknende ved at rettsmedlemmene selv forbereder saken og lager utkast til kjennelse. Den viktigste forskjellen fra saksbehandlingen i de alminnelige domstolene er nå at den i Trygderetten er skriftlig.
I 2015 ble hele loven gjort til gjenstand for en gjennomgripende revisjon. Et utgangspunkt for revisjonen var å styrke Trygderettens preg av å være en nøytral tvisteløser. Dette innebærer at den private parten og vedtaksorganet i større grad likebehandles enn tidligere, blant annet gjennom styrking av kontradiksjonsprinsippet. Blant andre mer prinsipielle endringer kan nevnes:
- Avvikling av ordningen med legmedlemmer. Denne har, med ett unntak, ikke vært i bruk siden nittitallet – og har heller ikke vært etterspurt.
- At retten settes med fem medlemmer i stedet for syv i prinsippsaker. Også dette er en kodifisering av praksis, hvilket i noen grad henger sammen med forrige punkt; syvmedlemskjennelser forutsatte legmedlemsdeltakelse.
- Innføring av regler om tilleggskjennelse i tilfeller der retten har unnlatt å avgjøre spørsmål som har vært oppe i saken.
- Lovfesting av rettsmedlemmenes uavhengighet, slik man også har gjort det for de alminnelige domstoler.
- Lovfesting av tilfeldighetsprinsippet.
- Lovfesting av ordningen med gjenopptak av Trygderettens kjennelser.