Nav klageinstans ba Trygderetten om å sette rett med fem medlemmer i TRR-2025-4203 for en prinsipiell avklaring av spørsmål knyttet til pleiepenger. Saken gjaldt blant annet kravet til dokumentasjon fra spesialisthelsetjenesten i folketrygdloven § 9-16. Trygderetten avsa en prinsipiell kjennelse i saken 6. mars 2026.
Retten kom til at det ikke var grunnlag for å stille krav om at erklæring fra lege i spesialisthelsetjenesten må inneholde en tidsangivelse av pleiebehovet, eller at barnet må være innskrevet i spesialisthelsetjenesten for å fylle vilkårene for rett til pleiepenger. Tidsperioden det søkes om pleiepenger for fremgår av søknaden, og erklæringen må dokumentere at barnet har et kvalifisert pleiebehov i denne perioden.
Med utgangspunkt i lovens ordlyd uttalte retten at erklæringen skal dokumentere at barnet har behov for kontinuerlig tilsyn og pleie på grunn av sykdommen. Etter rettens vurdering var det ikke en nødvendig sammenheng mellom et kontinuerlig pleiebehov og behov for kontinuerlig tilknytning til spesialisthelsetjenesten.
Retten viste til forarbeidene, som omtaler krav om kontakt med lege i spesialisthelsetjenesten og at tjenesten må være involvert i behandlingen. Dette tolket retten som en kvalifisering av sykdommens art og som en avgrensning mot «alminnelige skader og sykdommer, som normalt behandles av fastlegen».
Retten var enig i Trygderettens tidligere kjennelse TRR-2025-3918 om at det ikke kan stilles noe krav om aktiv oppfølging i søknadsperioden, og at kravet om at barnet skal være under oppfølging fra spesialisthelsetjenesten ikke kan tolkes strengt.
Hvorvidt spesialisthelsetjenesten er «involvert i behandlingen», må avgjøres konkret i hver sak, og kan ikke baseres på om barnet formelt er innskrevet i spesialisthelsetjenesten eller ikke. Lovens ordlyd gir ikke grunnlag for et så strengt krav.