Trygderetten har avsagt kjennelse i sak TRR-2021-1525 om rett til minstepensjon for personer med trygdeopptjening i flere EØS-land. Trygderetten var satt som forsterket rett med fem rettsmedlemmer. Kjennelsen innebærer at NAV helt siden 1994 feilaktig kan ha utbetalt mindre enn minstepensjon til personer bosatt i Norge med trygdetid fra flere EØS-land.
Saken gjaldt en person med trygdetid både fra Norge og Irland. Han hadde fått innvilget uføretrygd i Norge, men fått avslag på uføreytelse i Irland. Uføretrygden fra Norge ble beregnet som en delytelse etter trygdeforordningen artikkel 52. Personen fikk dermed mindre enn minste årlige ytelse for uføretrygd selv om samlet trygdetid i Norge og Irland var mer enn 40 år. Saken reiste spørsmål om den ankende part hadde rett til garantitillegg etter trygdeforordningen artikkel 58 slik at han nådde opp til nivået for minste årlige ytelse i folketrygdloven § 12-13 annet ledd basert på fulle 40 års trygdetid.
Etter å ha innhentet rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen i sak E-3/23, kom Trygderetten til at minste årlige ytelse for uføretrygd var en minsteytelse etter trygdeforordningen artikkel 58. Det ble lagt avgjørende vekt på formålet med ytelsen. At ytelsen avkortes ved kortere trygdetid enn 40 år, var ikke til hinder for at den utgjorde en minsteytelse etter forordningen. Artikkel 58 kom dermed til anvendelse i saken.
Retten uttalte at artikkel 58 garanterer et ytelsesnivå tilsvarende det personen ville fått i minsteytelse om all trygdetid i EØS var tilbrakt i bostedslandet. Da dette var mer enn maksimale 40 år, hadde den ankende part rett til uavkortet minste årlige ytelse for uføretrygd. At det andre EØS-landet har avslått ytelse, var etter rettens syn uten betydning i denne sammenheng. Også trygdetid i land som har avslått ytelse, måtte etter rettens syn tas i betraktning til støtte for et krav om minsteytelse fra bostedsstaten.
Frem til 2013 ga NAV garantitillegg til pensjon fra folketrygden til personer som bodde i Norge og hadde pensjon fra Norge og annet EØS-land. Garantien besto i å sikre en samlet ytelse tilsvarende minstepensjon, beregnet etter samlet trygdetid i EØS-land som utbetalte pensjon. Praksisen opphørte i 2013 da norske myndigheter konkluderte med at det ikke forelå noen plikt etter EØS-retten til å yte de aktuelle tilleggene.
Av kjennelsen følger det at Trygderetten mener praksisomleggingen i 2013 var EØS-stridig. Heller ikke praksisen før 2013 var etter Trygderettens syn i samsvar med EØS-retten da det ikke er grunnlag for bare å ta i betraktning trygdetid fra land som utbetaler pensjon, til støtte for et krav om minsteytelse fra bostedsstaten.
Saken er relevant også for minste pensjonsnivå/garantipensjon for alderspensjonister.